7_Yournextvacationiscalling_fotobyMonikaLyko.jpg
Tori Wrånes, «Your next vacation is calling», 2014. Foto: Monika Lyko

«Hot Pocket»-blogg #1: En fresh start

Jeg heter Tamarin Varner og er 26 år gammel. Jeg jobber som prosjektmedarbeider i Nasjonalmuseet i avdeling for samtidskunst. Jeg er utplassert her gjennom et talentutviklingsprogram i regi av Norges Handikapforbund, og har praksisplass i museet frem til sommeren 2017.

Her skal jeg jobbe sammen med kurator Stina Högkvist med utstillingen «Hot Pocket» med kunstneren Tori Wrånes, som åpner 20. april 2017 i Museet for samtidskunst. Jeg skal følge arbeidet og utviklingen av utstillingen den kommende våren og skrive om det her en gang i måneden.

Så følg med!

Men hvordan havnet jeg her?

Det hele startet en januardag i 2015. Jeg ville finne ut hva jeg skulle gjøre fremover, hvor min sti kunne føre meg. Jeg hadde en samtale med NAV om dette. Jeg gikk til dem og ba om råd. Deres kunnskap skulle gi meg påfyll av fersk kunnskap. Men samtidig hadde jeg mine tvil. NAV påpekte at de manglet erfaring med personer med nedsatt funksjonsevne. De mente at det ikke var noe arbeid å gjøre for meg. I mitt hode betydde det at veien ut i arbeidslivet var stengt, allerede før jeg fikk lov til å vise mine egenskaper, tanker og ideer. Det var skremmende at NAV ikke så på meg som en ressurssterk person. De kastet et blikk på kroppen min, og i løpet av to minutter hadde de konkludert med at jeg kunne prøve meg på en vernet bedrift. Jeg følte meg stemplet på grunn av utseendet mitt, fordommer og antagelser.

Det føltes som om hele verden raste sammen. Jeg følte meg verdiløs og uønsket i samfunnet. Jeg bestemte meg ganske fort, allerede samme dag, for at jeg ikke skulle la meg knekke. Et møte med to, tre personer skulle ikke avgjøre om veien videre skulle ende her, eller om jeg skulle fortsette å kjempe. Jeg bestemte meg for det siste. Jeg måtte bruke de kanalene jeg hadde for å komme fremover, og det var da jeg skrev et innlegg på bloggen min. Til tross for følelsen av usikkerhet skrev jeg et innlegg der jeg delte tankene mine om hvordan situasjonen var, en situasjon som for meg virket håpløs. Jeg lengtet etter å bli brukt og sett, men veien dit var usikker.

På bloggen står jeg jo fritt til å skrive og fortelle hva jeg vil, nettopp fordi det er min blogg. Ville folk ta seg tid til å lese og fundere over hva jeg har å si? Dette måtte jeg bare prøve. Jeg har dennen bloggen – hvorfor ikke skrive rett fra hjertet, tenkte jeg. Jeg husker jeg skrev blogginnlegget Den harde kampen sent den kvelden. Jeg skrev det like mye for min egen del som for andre. Bloggen er en plattform der jeg kan dele mine tanker uten å være redd for å bli avbrutt.

Lite visste jeg at da innlegget ble publisert i 2015, ville det bli starten på et nytt kapittel – kanskje et av de viktigste kapitlene i mitt liv.

En bekjent av meg kom tilfeldigvis over innlegget. Hun så frustrasjonen jeg bar på, samtidig som hun så kunnskapen jeg hadde. Hun var fast bestemt på å få meg over til Oslo, slik at jeg kunne få litt arbeidserfaring hos henne. Jeg takket gladelig ja. I juni 2015 begynte jeg å forme meg selv som menneske, for alvor!

Da praksisperioden hos henne var over, fant jeg ut at jeg faktisk trivdes i storbyen. Her oppdaget jeg andre muligheter. Jeg var klar for det som var nytt og ukjent. Jeg meldte meg inn i Norges Handikapforbund Ungdom, og ble kjent med ungdommer og voksne med ulike funksjonsnedsettelser. Jeg lærte å kjenne meg igjen i andre mennesker på en helt ny måte. NHFU lærte meg å bli enda tryggere på meg selv – ikke bare på funksjonsnedsettelsen min, men som person.

Norges Handikapforbund holdt akkurat på å starte opp en ny talentutviklingsprogramgruppe (TUP) da jeg begynte i foreningen. Det er et to-årig program med to samlinger i året, hvor medlemmer i Norges Handikapforbund møtes for å utveksle erfaringer knyttet til jobb og studier. Jeg følte selv at jeg var på rett spor, og for første gang kunne jeg slappe helt av, også med min CP. Jeg hadde endelig mennesker rundt meg som ville hjelpe, som i tillegg forsto hvordan det er å være meg. Sånn nesten, da. Jeg møtte folk som hadde stått i de samme dilemmaene og kampene. Jeg kjente at det var litt godt. Godt fordi det ble et slags bevis på at det er helt normalt å ha en funksjonsnedsettelse. Jeg følte meg plutselig ikke så alene lenger. Jeg følte meg levende! Det er jo i bunn og grunn det som er min normalitet.

Telefonen ringte

En junidag i år fikk jeg den telefonen jeg aldri trodde skulle komme. Jeg forventet ikke å ha den samtalen på en stund – samtalen som avgjorde hvilken reise jeg skulle få være med på.

En av lederne ved TUP-programmet ringte meg og hadde et jobbtilbud. Stina Högkvist, kurator for samtidskunst i Nasjonalmuseet, hadde kontaktet ham med en idé om å få et større mangfold inn i museet. Hun ville få ha input fra et nytt perspektiv. Ønsket om at en person med nedsatt funksjonsevne skulle jobbe på museet, var nytt og spennende for Stina.

Jeg glemmer aldri mitt første møte med Stina og kunstneren Tori Wrånes. Vi satt på det mønstrete og kreative kontoret til Stina i Museet for samtidskunst. Jeg fortalte litt løst og fast om meg selv da Tori spurte meg hvilken diagnose jeg har. Nervøs svarte jeg at jeg er født med CP. Før jeg i det hele tatt rakk og se om hun kom til å vise mer av sin nysgjerrighet – det er jeg vant til – utbrøt Tori: "Jeg digger folk med CP!" I det sekundet skjønte jeg at her kom jeg til å trives. Dette tilbudet kunne jeg ikke la gå fra meg!

  • Blogger Tamarin Varner følger Tori Wrånes' arbeid med utstillingen «Hot Pocket» i Museet for samtidskunst.